Jeg kjører inn på Statoil. Putter i bankkort, fyller opp tanken. Ønsker kvittering. Automaten er tom. Tar med kaffekoppen inn for påfyll, og går til kassa med en kaffesjokolade for å få kvittering der. Hei, jeg skulle gjerne hatt kvittering for pumpe 4
sier jeg. Klart det, jeg må bare behandle disse varene først
, og det er jo helt greit. Har du fylt bensin
, spør hun. Jeg stopper opp, litt småforbauset. Ja, det var vel igrunnen det jeg spurte om
svarer jeg med et smil.
Neste stopp; Prix. Trenger noen matvarer. Går til kassa, legger fram medlemskortet mitt. Hun tar det og bipper det inn, og fortsetter med varene. Medlemskort, har du det?
spør hun. Igjen blir jeg litt overrasket.
Så har vi de som er naturlig utadvendte. Går opp til noen fremmede og starter en samtale. Jeg vil og være slik, men får det ikke til. Jeg møtte på Martin Sivertsen fra Klikk TV, og tok til motet å hilse på ham. Småfornøyd, men følte egentlig jeg kjente ham litt fra før.
Automatikk er vel og bra, det garanterer konsistente handlinger. Men samtidig skadelig, da aktiviteten blir hjernedød, og man handler før man tenker; kanskje helt uten å tenke. Hoderegning er også en tapt kunst. Kalkulatoren hersker. 12 + 12? Hmm, kalkulator!